Besten

Kjære besten

Det første jeg tenkte når jeg fikk vite at du var gått bort var at du nå er på din siste båttur. Du er ute på det store havet, det største av de alle. Det er kanskje ikke så mye fisk i det havet, men det gjør ikke noe. For det var aldri fisk i vaflene uansett hvor mye du truet oss barnebarn med det. Vi visste det, men ble like redd hver gang du kom med spøken. Æsj! Fisk! Tenkte vi. Men vaflene smakte likegodt hver gang. De smakte “helt enestående”. Også når du eksperimenterte med oppskrifter fra utlandet. Men de beste, det var nok grøtvaflene dine.

Etter hvert som jeg ble eldre så beholdt du sjarmen din. Ungdom går jo ofte i en fase der slekta er de værste folkene i hele verden. Men sånn var det ikke med deg. Jeg hadde verdens kuleste bestefar. Hvem andre hadde besteforeldre som fortalte om all slags mulige reiser over hele verden? Hvem andre hadde en bestefar som fortalte fyllahistorie fra Afrika? Du hadde riktignok ikke drukket selv ifølge historien, men fortellingen gav inntrykk. Du var en som hadde opplevd verden.

I kransen fra oss barnebarn står det takk for alle gode minner. Og jeg sitter igjen med så mange gode minner fra deg. Jeg husker det å sitte å se på animal planet imens du halvsov på sofaen. Du våknet alltid når de morsomme apekattene kom på TV. Jeg husker det å gå på butikksenterene med deg hvor det virket som alle kjente deg igjen. Du tullet jo med alle som jobbet i hver eneste butikk. Jeg husker når vi drog til Finnmark sammen med Anette og mamma. Tennåringer som vi var, meg og Anette, så ble du nok skuffet når vi ikke gadd å plukke molte. Men det var en fin tur.

Og jeg tror jeg snakker for alle når jeg sier at vi ønsker deg en fin tur videre. Vi vinker til deg her på kaia i det vi ser båten forsvinne over horisonten. God tur Besten og takk for alle gode minner.

Greger Rangvald Gregersen
26. august 1921~ 3. mars 2015

Historien bak Tapt og funnet

Det var i oktober 2011 jeg skreiv novellen Tapt og funnet. Jeg var på vei til mine foreldre for å prøve en finkjole jeg hadde lagret på loftet. Planen var at jeg skulle bruke kjolen når jeg gifta meg 11.11.11 siden vi ikke rakk å ha noe større bryllup om vi skulle få datoen. Heldigvis passet kjolen, men det er ikke den delen som er viktig i denne historien.

Når jeg reiser til mine foreldre så tar jeg båt i fra Strandkaiterminalen i Bergen. Som vanlig var jeg alt for tidlig ute. Da er det greit med venterom. I gangen til venterommet så skimtet jeg noe på gulvet. Siden jeg er en person som dør av nyskjerrighet av ingenting så såg jeg etter. Det var en nydelig giftering.

Gifteringen var av gull med en borde på utsiden. Jeg husker ikke den nøyaktige datoen, men tror det var 70-tallet eller noe sånt.

Jeg spurte folk i venterommet om det var demmes ring, men alle sa nei. Så det endte med at mannen min leverte ringen på politistasjonen. Jeg håpte så inderlig at noen skulle kontakte politstasjonen for å se om ringen var kommet til rette, for så å ringe meg å fortelle hvem de var. Jeg ble så nyskjerrig på hvem det var denne ringe symboliserte. Jeg klarte ikke slutte å tenke på det.

Samme kvelden fikk jeg ikke sove. Hodet kvernet rundt ringen. Tilslutt så dukket det opp en historie i hode. Siden jeg var på tur så hadde jeg ikke pcen i nærheten og jeg orket ikke leite etter pen og papir. Historien måtte ut med en gang. Så jeg endte opp med å skrive den ned på mobilen min. Og dette var i de dager når jeg ikke hadde smarttelefon. Det ble mange tastetrykk pr bokstav.

Jeg har fremdeles ikke blitt kontaktet fra noen så har fått gifteringen sin tilbake. Jeg lurer fremdeles på hvem den ringen symboliserer. Jeg angrer fremdeles på at jeg ikke tok bilde av den forså å legge den ut på facebook eller i avisa.

Published in: on 18 January, 2015 at 09:53  Leave a Comment  
Tags: , , , ,

Tapt og funnet

Mannen var dø noen år tidligere, men hun hadde ikke klart å legge fra seg gifteringen. Hver natt klemt hun armene inntil seg og hver morgen strakk hun seg mot hans side av sengen. Like tomt hver gang.
Guttene var voksne og forlengst flyttet vekk til sine liv og sine koner. Eldstemann mente hun skulle selge det store huset og flytte til byen. Så slapp hun reise så langt for å treffe barnebarna.
Hun hadde ikke hjerte til å selge huset han hadde bygd til dem Hver spiker og skrue han hadde brukt til å bygge opp livene demmes. Det kunne hun ikke snu ryggen til.
Livet gikk nå sin gang. Venninner og familie besøkte. Av og til sprang det barnebarn i hagen. Hun ble vant til tilværelsen. Hun trodde selv hun var tilfreds.
Herren hadde akkurat lever datteren og jentungen hennes på båten. Ja, det var en herre. En voksen herre med begynnende grått hår, enkel; men stelt bart og hatt. Han holdt en pent utskjært spaserstokk og i dette høstværet hadde han på seg en frakk. Han vinket etter båten med et muntert smil.
Smilet hadde han beholdt igjennom årene. Selv etter den vannskelige fødselen hvor bare datteren overlevde. Han priset seg lykkelig over at datteren var helt lik sin mor og på den måten overlevde begge. Men han savnet å kjenne henne i armen sine.
Han snudde seg for å gå til den ventede bilen, men noe glimtet i øyekroken.
Nesten i dørkarmen til venteværelset låg den glitrende gjenstanden. I et øyeblikk streifet tanken om å gå videre, men han kjente draget av nyskjerrighet.
Hun leitet og leitet over alt. Kjente i alle lommer og drog seg i håret. Hvor, hvor, hvor? Leiteaksjonen endte gråtende i en haug på gulvet i gangen. De to barnebarna som hadde vitnet panikken klemte rundt henne. De skulle lage ny av trolldeig lovte de. Og hun måte smile av dem litt. Sønnen gav henne en kleenex-serviet og hjalp henne opp.
De møttes på kafè. Han hadde sett i avisanonsen før han rakk å lever den på politistasjonen.
En uke senere la hun vekk den gjennfunne gifteringen i et smykkeskrin. Huset beholdt dem til sommerhus.

Published in: on 18 January, 2015 at 09:32  Comments (1)  
Tags: , , ,

Veienvandreren

Jeg vandrer ikke lengre
Sivet stritter imot
Jeg står fast

Måneder kommer og går
Kampens strå holder meg fast
Jeg vil videre

Alt er som ved det gamle
Jeg kjemper imot
Jeg vil videre

Det kommer en åpning
Ser frem til noe nytt
Veien forsetter

Published in: on 17 January, 2015 at 01:17  Leave a Comment  
Tags: , , ,

Dronningen på bussen

Fra den sletta bloggen: glemt tidspunkt.
Dere vet de som presser seg på bussen før alle som skal av har kommet seg av? Har en som nektet å flytte seg selv om jeg ikke kom meg ut med meg selv eller kofferten min.

«Unnskyld, men du må flytte deg, og vente til jeg er av.»

«Og hvorfor kan du ikke gå av bak?»

«Fordi jeg er Dronningen av Folkeskikk og som Dronningen av Folkeskikk visste jeg at du kom til å oppføre deg som en drittunge her, på akkurat dette tidspunktet. Og som Dronningen av Folkeskikk kommandere deg til å skjerpe deg.»

40-50-åringen tok to steg tilbake.

Published in: on 16 January, 2015 at 19:41  Leave a Comment  
Tags: , ,

En historie som aldri slutter

Sist lagt ut: 5 september, 2011 at 01:07

Det var i fjor sommer dette skjedde. Jeg hadde vært å besøkt min bror og hans familie i øst. Etter noen familie dager hadde jeg et par dager hos ei god barndomsvenninne. Selfølgelig klarte både jeg og venninnen min å bli syk når jeg var hos henne, men vi trøstes oss med suppe og tulle oss i hver vår dyne forran tven og gode filmer. Vi var begge enige om at det var best å være syk sammen, og ha noen å sutre og klage til. (Noe som jeg savner idag, for jeg føler meg lettere dødsyk).

Uansett.. Natten før jeg skulle ta turen hjem fikk jeg ørebetennelse. Jeg hadde allerede sikret meg togbillett og såg ikke spesielt frem til å ta en togtur fra Oslo, over massive fjell og hjem til Bergen. Jeg har hatt ørebetennelse før og vet godt at trykket som kommer i stigningen er lite velkommen i den situasjonen. Dessuten virket ikke ibux/paracet så godt det burde heller, så jeg følte jeg bare hadde et valg.

Heldigvis bodde venninnen min rett ved en legevakt, så jeg måtte ikke lange veien for å komme meg dit. Med det samme jeg kom frem måtte jeg først vente i et kvarter før jeg fikk fortelle mitt problem og sette meg i kø til legen. Og jeg lover det var KØ!

Etter et par timer ble jeg ropt opp til et annet venterom og det var da jeg begynte å bli stresset. For der satt jeg med store smerter og togtiden nærmet seg. Men jeg hadde forsatt et par timer, så det burde gå bra… Etter time var jeg kjempe lettet over å komme inn til gangen forran der legen skulle ta imot meg. En pleier tok temperaturen min og tok et par notater og sa at det var ikke så lenge igjen.

En halvtime gikk, og nå begynte jeg virkelig å stresse.. Stadig flere pasienter ble ropt opp til rommet jeg hadde blitt pekt ut til. Jeg begynte å spørre pleierene som stadig gikk forbi, og forklarer at jeg har et tog hjem til Bergen jeg må nå. Ikke lenge igjen fikk jeg beskjed om, du er neste..

Etter en halvtime gikk en pasient ut og en ny ble ropt opp. Jeg spør igjen… Og får beskjed at det var egentlig min tur, var nok et uhell at jeg ble hoppet over, men du får komme inn etterpå. På dette punktet er jeg på gråten, og jeg har en sterk følelse av hvordan dagenkommer til å utarte seg. Tiden går… Og pasienten kommer ut. Og legen kommer ut. Og legen går… På dette tidspunktet er det bare en time til toget går…

Heldigvis har pleierene lagt merke til tårene mine og min fortvilelse, så etter å ha fått beskjed om at legen var ferdig for dagen finner de den første ledige legen og gjør henne disponibel til meg. Jeg får sterkere smertestillende og resept på antibiotika. Etter å ha vært hos legen har jeg bare en halvtime igjen til toget gikk, men heldigvis var det ikke langt til oslo s., så jeg fikk akkurat tatt en snartur til et apotek for antibiotikaen og slengt meg på toget.

Det tar ca 7 timer fra Oslo til Bergen og jeg såg for meg at det kom til å bli en laaang tur. Spesielt siden jeg ikke var i form til å lese. Derfor betalte jeg de ekstra få kronene for å oppgradere setet mitt. På den måten ville jeg få en stikkontakt til pcen min og mye underholding fra dvder jeg hadde med meg… Utenom… Dvdspilleren var ødelagt…
Jeg satt meg til rette og var klar for å stirre ut vinduet. Ialelfall så lenge dagslyset ville vare. Ca en time etter turen begynte får vi beskjed i høytalersystemet at vi beklagerlig blir litt sen. Det blåste kraftig i området og det var fare for fallne tre over linjen. Men for oss som skulle til Bergen ville det bare utgjøre en halvtime. Så jeg trakk på skuldrene og sendte melding til Forloveden om at jeg ble litt sen fremme. Vi hadde blitt sammen dagen før jeg reiste til østlandet, så vi hadde store planerom at han skulle hente meg ved togstasjonen.

Flere var irritert over å være en halvtime sein pga toget skulle være fremme kl 23, og det er jo ganske seint i seg selv. Men det var ikke verdens undergang, bare litt kjip… Ohh, hadde de vist…

Når vi var komt over fjellet begynte smertestillende å gi seg. Jeg hadde ikke med meg ibux/paracet for å erstatte heller.. Men vi var ialelfall ferdig med trykkforskjellen foråsaket av stigning, så jeg tenkte dette burde gå bra. Vi nærmer oss Bergen, bare en times tid unna likevell..

BANG-BOMMM!!!!

Stillhet… Bokstavelig talt stillhet, iogmed toget stoppet å gå og strømmen gikk…

Jeg og de andre i samme kuppe ser rundt oss og venter på beskjed videre. Noen lurer på om de skal ut å se hva som skjer, men vi regner med det kommer beskjed etterhvert. Heldigvis ventet de med å åpne døren. Ikke lenge etterpå kommer konduktøren og forteller «For guds skyll ikke åpne opp dørene. Strømkabelen har dotte ned på togtaket, og åpner dere døren er det fare for at den ramler ned på dere og dere dør med 16 000 volt i dere…»

*yay* Vi sitter fast!!!!

Og ikke bare det. På venstre siden av toget var det et stup rett ned i sjøen og på andre siden et stup rett opp som ikke en fjellklatrer ville begitt seg utpå med et lett sinn. Vi satt godt fast.

Litt over en time senere var strømmen jordet, og vi kunne bevege oss trygt utenfor… Riktignok ikke på siden med stupet ned til sjøen, men trygt nok. Vi fikk beskjed at vi fikk sitte på et arbeidtog videre til neste stasjon og derifra ville det vente busser på oss. På dette tidspunktet er jeg begynt å bli ør og jeg sku egentlig ha vært fremme i Bergen og i armkroken til Forloveden.

Selvfølgelig nådde jeg ikke det første toget til neste stasjon. Jeg visste jo hvordan dage min hadde vært… Jeg prøvde å spøke med noen av med pasasjerene at dette var min feil siden jeg hadde «en av de dagene der alt går galt», men jeg tror ikke at de forstod meg igjennom all sykdommen jeg gikk igjennom. Eventuelt så var det min hørsel som hadde forsunnet i bommulfølelsen jeg hadde.

Jeg klarte å presse meg på det andre toget (en smule egoistisk når jeg er syk og vil hjem), og det var ikke mer enn 10-20 min til stasjonen. Med en gang jeg kom av spurtet jeg det jeg kunne over til bussen, og stilte meg i køen inn. Akkurat i det jeg skal til å gå om bord, og jeg kødder ikke jeg hadde en fot på det første trinnet, kommer busjåføren ut og gir beskjeden at bussen er full. Dere får vente på neste.

Heldigvis var det ikke lange vente tiden på neste buss, så jeg slang kofferten inn på lasteplanet og klatret inn trappene. Jeg tok første ledige dobbelt sete og håpte med hele mitt hjerte på å få det for meg selv.. Men den gang ei, naturlig nok. Klokken nå var ca kl 1, og jeg var klar for å kjøre avgårde, men neida. Bussjåføren angrep mikrofonen og fortalte oss at siden det ikke er mange sjåfører som er våken på denne tiden måtte vi belage oss på å vente til neste arbeidstog kom med flere pasasjerer. De var nødt til å fylle bussen mest mulig før vi kunne dra avgårde.

Halvtime senere ble bussen endelig full og vi kunne begynne turen mot Bergen igjen….Vi kjørte 200meter… Sjåføren hadde humor og over høytaleren hørte vi plutselig. «Så langt kom vi, takk for turen med Tide reiser.» Et massivt sukk hørtes igjennom bussen. Tror jeg. Jeg hadde ikke mye hørsel igjen, så dette er mest en påstand. Mannen som satt ved meg var veldig snakkesalig, og jeg tror han var skuffet over å sitte ved en midlertidig døv person.

Litt mer forklarende forteller bussjåføren at det er kollonekjøring i tunnelen vi skal igjennom pga veiarbeid. Og apropo veiarbeid: når vi kjører fra Arna stasjon til Bergen så kan vi ikke kjøre over Åsane pga veiarbeid. Vi kan heller ikke ta raskeste vei over Nestun pga veiarbeid…

Klokken ble vell nesten 3 før jeg kom meg til Bergen togstasjon. Og en skulle trodd at historien ender her ved at jeg kaster meg i armene til Forloveden, men neida… Dagen var ikke over. Den raskeste veien til hvor Forloveden bodde på den tiden var igjennom en undergrunn, og gjett hva. Ja du har rett: den var steng… på grunn av veiarbeid..

Og dette er grunnen til at jeg tror at offentlig transport hater meg… Og jeg har planer om å holde meg unna tog i all fremtid…

Published in: on 16 January, 2015 at 19:39  Leave a Comment  
Tags: , , , ,

Dårlig blogger

Jeg er en dårlig blogger. Jeg innrømmer det. Men ha veldig lyst fordi jeg liker å skrive.
Og nå har jeg bestemt meg for at jeg VIL ha tid til å skrive..

Hvorfor jeg plutsleig fikk lyst. Jo fordi på mandag skal vi ha et minutts høytlesning på skolen. For å øve på god stemmebruk. Det første jeg tenkte jeg var at jeg ville lese opp et av diktene mine og begynte å leite bland diktene mine. Og da oppdaget jeg at i pcskiftene mine så har jeg mistet utrolig mange dikt og tekster! De jeg forsatt har kommer fra bloggene mine..

Sist jeg bestemte meg for å begynne å blogge igjen så lagde jeg en ny blogg. Den var virkelig elendig… Så jeg har tatt de to gode tekstene og skal kopiere de til denne bloggen så forsette jeg her.

Jeg har utvilket meg veldig siden sist jeg var her. Jeg har giftet meg, blitt eldre og fått mer erfaring. Og ikke minst jeg har fått flere erfaringer på det å ikke være syk. Livet mitt handler ikke lengre om det å være syk. Og det vil derfor være litt andrerledes det jeg skriver nå. Tror jeg. Ikke godt å vite 😉

Jeg har hatt langvarig skrivesperre. Det tror jeg kommer av at jeg ikke har prioritert det  skrive. Noe som er synd når enn er en forvatterspire. Og det er nok grunn nr to til at jeg vil begynne å blogge igjen. Ei god venninne av meg føler seg klar til å lage en novellesamling og har spurt om noen kan lese igjennom tekstene hennes. Jeg gjør gladlig det! Hun skriver masse spennende og litt skumle noveller!

Så håper virkelig at jeg får “ræven” i gir!

Published in: on 16 January, 2015 at 19:31  Leave a Comment  

Sound

Sometimes sound is best voiced with silence…

Published in: on 22 September, 2010 at 20:54  Comments (1)  

Norway!

Today Norway is celebrating its birthday! 😉 It was in 1814 on 17th of May that our Constitution were written. We celebrate it by walking in trains (smaller parades some places) and waving flags!

I wish my fellow norwegian a nice day! *Hipp Hipp Hurra Hurra Hurra*

Published in: on 17 May, 2010 at 11:08  Leave a Comment  

Echo in the rain

Open the link in tabs before you read.

http://www.rainymood.com/

http://www.youtube.com/watch?v=vQVeaIHWWck

She sat there listening in, the rain pouring down on her window and the thunder knocking on her door. She wanted to go out to meet the drops, dance in them, feel them, hold them, and gather them in her hands. She wanted to embrace the rain, tell it she loved it, she needed it, she adored it. She wanted to tell every drop she would remember, she would treasure, she would miss it.

Sitting by the window she tried to feel the drops outside the glass, touch them through the hinder and speak soft words to them. They all glided down from the glass and further down, past her reach, past her voice echo.

She hummed a melody, softly and strongly. Her tone did not break, only the thunder could hide her voice. It tried harder and harder, and she fought back just as hard. She wasn’t going to lose this battle as well; she wasn’t going to lose any more.

Lightning flared the skies. Lighting up every drop in an instant; showing her the hope between the darkness; the dream of freedom. Her breathing slowed, calmed and smiled. She would get free. She would embrace the rain; dance in it; feel its power. It gave her life.

And the door opened!

Published in: on 13 May, 2010 at 13:10  Leave a Comment